Makt og Avmakt I
Er det noe som kjennetegner den verden og virkelighet vi lever under nå, er det den følelse av avmakt det store flertall føler i forhold til å påvirke egne liv og samfunnet generelt.
Der makten beskriver evne og mulighet til å påvirke og styre sitt eget livsrom, i større omfang andres livsrom, samfunnsrommet: er avmakten ikke bare det motsatte, men og den manglende mulighet til å delta med sitt jeg i det samfunnet eller sammenhengen man ellers inngår i. Det være seg en stat, nasjon, arbeidsplass, andre organisasjoner, eller rett og slett egen tilværelse. Mange vil hevde at man i diktaturer finner størst avmakt hos en befolkning, men det medfører ikke nødvendigvis riktighet. For avmakt handler ikke om underkastelse og dominans versus representativ makt og innflytelse, men den grad den stemme man selv ønsker uttrykt gjennom sitt liv kommer til utrykk individuelt eller kollektivt. Føler man ytterligere at det eksisterer et kollektiv som representerer det bestående samfunn og som man selv er utestengt fra selv om man befinner seg i det samme samfunnsrom, er avmakten absolutt
Etter et valg, blir denne avmakten tydeligere, man innser dagen etter at valgresultatet er et faktum , at ingenting egentlig vil endre i vesentlig grad fra den kursen som allerede var staket ut på forhånd. 4 år etter er denne avmakten fortrengt i et håp om en form for endring eller reaksjon. Partiene fortsetter på sin gang og sin utøvelse av makt uten ansvar for annet enn sitt eget parti og eventuelle andre partier og organisasjoner som garanterer for makten. Men enda mer graverende i et representativt demokrati er den følelse av at det ikke finnes alternativer i det hele tatt. I et diktatur/diktatsamfunn kan mange mennesker leve godt med fraværet av alternativ så lenge de innrømmes deltagelse og at deres behov og stemme lyttes til, og makten er klart avgrenset i forhold til de styrende og styrte.
Man ser maktsfærens grenser og sfære tydelig. I det parlamentariske system er den flytende og udefinerbar, selv om man selvsagt lett kan tegne et kart over statsmaktens bestanddeler og utøvende organer. Likevel når man opplever at den makt man egentlig skulle ha, den stemme som skulle være representert gjennom et valg, ikke blir det, oppstår et vakuum, en avstand mellom maktens realitet og makten presentasjon av seg selv. I dette vakuumet lever alle de som ikke deltar på høyere plan i grupper, krefter og organisasjoner som styrer samfunnet og egentlig ens livsrom. Dette kjennetegner ikke det parlamentariske demokrati alene, men i dette systemet gis det kontinuerlig inntrykk av at man har mulighet til å påvirke fritt og uavhengig, og at man i den grad man representerer et visst antall skal kunne bli representert.
De fleste kjenner ikke seg representert, selv om de trofast stemmer på et system de gradvis mister tiltro til, men ser likevel ikke annet, selv i et system som hevder å være det fri alternativs system. Makten maskeres, man føler den kontinuerlig, men klarer ikke å avgrense den. Man kan naivt tro at makten utøves i parlamentet alene, men få tror egentlig det. Samfunnet vi opplever i dagens Vestlige verden er depolitisert i den forstand at det ikke stilles spørsmål ved den rådende makts grunnleggende faktorer i offentligheten; hvilke motiv den har og hvem som styrer hva. Hva vil makten, er den tilfeldig? Neppe. Er den planlagt til minste detalj? Neppe. Men finnes det styrende langsiktige motiv, prinsipper og hensikter? Utvilsomt. Men i offentligheten diskuteres bare det overfladiske som skatt, barnehager, skoler, helse og sosialpolitikk etc., men de grunnleggende verdier og elementer som styres det individuelle liv på mikroplanet berøres ikke. Man fremstiller det som om utviklingen er en naturlig prosess som lever sitt eget liv uavhengig av makt; politikken og samfunnets utvikling blir en form for naturlov som ikke diskuteres.
Man forfekter overtroen på en lineær progresjon.
Slik blir det til at mennesker uavhengig av politisk tilhørighet uttaler at de ikke skjønner hvorfor alt har blitt som det har blitt enten det gjelder familieoppløsning, vold og kriminalitet, globalisme, masseinnvandring, utflagging av industri eller fremmedgjøring generelt. Man begriper det ikke, og orker ikke å beskjeftige seg med det, det finnes ingen kanaler for det, og de som finnes er allerede stigmatisert i den grad at utenforskapet virker enda mer skremmende enn i det ytre å holde faste ved en tilhørighet til en fremmedgjort maktsfære. Om avstanden til den utøvde politikk er stor, er likevel avmakten og utøvelsen av makt størst i den kulturelle sfære, dvs. den som omfatter alt av symboler, mening, begrunnelse og innhold åndelig og intellektuelt på alle nivå; religiøst, i alle former for media, i kunst, i litteratur, i mellommenneskelig kommunikasjon, i all kommunikasjon overhodet.
Mennesker flest har nemlig ikke et stort behov for å styre sitt eget samfunnsrom i sine enkeltdeler, de har ikke et dypt ønske om å drive politikk eller bestemme, men de ønsker en tilhørighet, grensesetting og klar identitet i forhold til seg selv og sine omgivelser og det samfunn de formodentlig inngår i. Når denne identiteten gradvis uthules og tilhørigheten blir svakere, kan substitutter som materialisme og konsumpsjon bøte på dette, men tomheten, avmakten i forhold til eget liv og livsrom vil uansett tilta.
Symboler og tegn som befestet i det kollektive underbevisste det som skulle være ens egenkultur, enes eget ståsted i forhold til et livsløp og slektsledd tilbake i tid og frem i tid; forklare gjennom myter eksistensens urgrunn og hendelsesforløp; guddommelige og hellige prinsipper relative til den enkelte kultur. I fraværet av disse vil man da oppleve absurde spørsmålsstillinger selv fra helt ordinære mennesker om eksistensiell krise, finne seg selv, finne en mening med livet, selvrealisering etc.; spørsmålsstillinger som det egentlig er få forunt å kunne stille og svare meningsfylt på. Når ens egen kultur blir fremmed, man får den kun levert som sekundærvare, og man kan kun konsumere den, men ikke delta i den eller utvikle den i nevneverdig grad selv, spå føler man ikke bare avmakt ovenfor utenforliggende utøvere av makt, men ovenfor seg selv. Man driver med i sitt eget liv uten retning eller fotfeste, tilfeldighetene styrer.
Man skaper substitutter og avarter som gir seg uttrykk i subkulturer som ofte bare er avfeldige uttrykk for tidligere fremmedgjorte kulturuttrykk. Man spiser stort sett hva man vil, man reiser hvor man vil, man stemmer på hvem man vil, man ser på hva og hvem man vil, men likevel er man i manges tilfelle ikke i nærheten av den man vil være.
Da føler man den ultimate avmakt; man har alt hva dette samfunnet kan tilby av statussymboler, men man er likevel en fremmed i forhold til seg selv, mens man manipuleres til å tro at dette er et problem som ligger kun i subjektet; i deg og din mangel på realisering av ditt egentlige Jeg. Dette er illusjonen om at mennesket har egenverd utenfor en kollektiv sammenheng eller kontekst. Ja mennesket er i seg selv, men det er ikke da noe mer enn katten som er søt og lever sitt liv, men som spiser sover og maler for siden å dø uten at noen minnes den i det større. Den oppløses umiddelbart i tid og rom. Kan man akseptere det så kan man selvsagt fortsette sin vegetative tilværelse i lykkerus, men slik er det ikke for de fleste av oss.
Mennesket vil føle at livsrommet, det vil si hele den tilværelse som griper direkte inn i det enkelte individ, tilhører subjektet. At man gjennom sitt liv og virke befester og får bekreftet en tilhørighet og identitet som gir mening utover den enkeltes begrensede livsløp. Man behøver ikke for de flestes tilfelle å søke mening, man er og lever i mening. Når dette erstattes med universalisme og abstrakter, gjerne omtalt som menneskerettigheter og humanisme ( det mest absurde konstrukt i menneskets åndelige historie ), kan man synes at disse abstrakter er positive, ja endog engasjerende, men mange føler og at deres særegenhet, deres egen identitet og kontekst ikke finner plass eller rom i disse abstraktene. Da de angår alle, angår de og ingen; de blir uforpliktende og atomiserte. Bekreftende og identitetsskapende relasjoner mellom maktens subjekt og objekt blir uklare, uoppnåelige og fjerne. I det disse abstrakter gjentas som mantra av alle maktens utøvere, stiger avmaktsfølelsen og dens naturlige konsekvenser fortrengning og likegyldighet tiltar.
Finnes det da strategier for å beherske sitt livsrom; fylle avmakt med makt selv i en fremmedgjort verden? Ja, utvilsomt, men det fordrer en fundamental omstilling, en viljeshandling som krever mer av deg som krever mer av deg som individ enn noe annet, men som på ingen måte er uoppnåelig og som gir deg det som betyr mest: mening og makt i forhold til det rommet som er Deg og din tilværelse.
Post a Comment