AUTONOM

Det foregår en kontinuerlig kamp mot tro og tradisjon. De som står fremst i denne kampen er mennesker og regimer som ofte kaller seg demokratiske og humanistiske

I dag er det egentlig etter katolsk tradisjon Allerseelen, allesjelersdag, hvor man skal tenke og be for de som befinner seg i skjærsilden, men i går var det Allerheiligen/ allehelgensdag, hvor det var de hellige de som her eksistert og de hvis hellighet man ennå ikke kjenner som skal kontempleres og æres. Tradisjonen har sitt utgangspunkt i førkristen forfedrekult og overgangs ritualer høst/vinter, som den keltiske Samhain ( sommerens ende ). Oskorei har skrevet litt om dette tema her. Moderniteten befinner seg i skjærsilden og fremtidstroen og håpet er for lengst svunnet og man ser mot avgrunnen med lukkede øyne. Derimot søker den å forgjøre det som minner den på sin egen undergang; det vil si de mennesker som holder tro og tradisjon høyere enn selvrealiseringsillusjoner og uforpliktende humanisme.

Tidligere britisk utenriksminister Jack Straw, som fremdeles er parlamentsmedlem for Labour, høstet stor applaus med sine utspill mot muslimske kvinner bruk slør/hijab, noe han mente var til hinder for integreringsarbeid og hindrer kommunikasjon og sosial interaksjon ( se link ). Statsminister Tony Blair uttalte i den sammenheng:

“It is a mark of separation and that is why it makes other people from outside the community feel uncomfortable,”

Hurra-patrioter og misnøyens apostler applauderte ivrigst; det vil si de som tror at de bekrefter egen identitet gjennom å tråkke på andres i mangel av egen evne, og ikke minst mulighet, til å bekrefte og spre egen kultur. Disse snakker om det engelske, det norske og det svenske etc., men finner sin tilflukt i amerikanske såpeserier, dårlige matvaner, kulturell amnesi og antagonisme. Det er ikke vanskelig å forstå all den tid humanisme og stemmeseddel diktatur har slipt ned de siste rester av tradisjon og kulturell selvbevissthet. Den samme prosess finnes over hele Vest-Europa, hvor disse ivrige, ikke minst i Norge har diskutert seg hete over Hijab enten i feminismens, humanismens eller endog nasjonens navn. Men, i sin iver etter å kunne angripe det fremmede, glemmer de refleksjonen, det vil si å se hva argumentet betyr snudd mot dem selv og ikke minst hvem det kommer fra.

For dette er ikke kun rettet mot de fremmede, men i like stor grad mot Deg selv; med en forskjell: Din kulturelle identitet, tradisjon og tro er så og si uthvisket, så du merker det ikke før en sak dukker opp. I kjølvannet av Straws uttalelser, ble nettopp en kvinne i England nektet å bære sitt krusifiks som kristen på jobb hos British Airways ( se link her og her), med den begrunnelse at det stred mot selskapets policy i forhold til å ikke støte mennesker på kulturelt, religiøst og etnisk grunnlag. Interessant nok så respekterer BA bruken av hijab og turban som Sikher benytter, så man er ikke konsekvente ennå, noe man kjenner igjen fra lokale forhold, men det er på vei.

Likevel bør disse som i sin forståelige antagonisme mot fremmedes tro og kultur, tenke seg godt om når de hyller angrep på disse under den falske formening at det styrker egen identitet. Det gjør den ikke, prosessen er bare den naturlige konsekvens av en langsiktig politikk som en følge av modernitetens fremste credo og overtro, den universelle humanisme. Man taler om integrering av kulturer, men mener de ulike kulturer og tradisjoners desimering til fordel for en kvasi – individualistisk monokultur, hvor konsum er lykke og paradis i ett.

Det paradoksale for mange er at i de fremmedes motstand mot integrering og underkastelse av egen tradisjon og tro, ligger muligheten og løsningen for den som har vilje til å se lengre til å finne egen identitet og overbevisning.

Så la oss minnes de døde i dag, kulturer og forfedre, og be for deres snarlige gjenoppstandelse i oss selv. Amen.

Kunst: Traveling Soul, Luis Sanchez