AUTONOM

En retrospektiv utstilling av Sally Manns hovedverk blir nå vist i Kulturhuset i Stockholm. Sally Manns kunst har av mange innskrenkede individer blitt oppfattet som kontroversiell, kanskje fordi den er så urovekkende vakker i en tid hvor skjønnhet er relativisert og trivialisert.

Virginia, Sally Mann 2004

Det var en søndag og vi vandret i støyen av storbyen, over det skitne og deprimerende Sergelstorg inn i Kulturhuset som med sin triste fasade ikke bærer lovnad om de store estetiske opplevelser. En sosialdemokratisk høyborg for den alminneliggjorte massekultur, kulturen uten annen mening enn underholdning og bekreftelse av at ingen er over, og ingen er under. Jeg og mitt følge trosset betongbanalitetene og de triste kulturfittene som møtte oss på vår vei med sine uniformer av uformelige gevanter. Vi kom frem, og kunne med glede konstatere at det kun var tre andre som fant det interessant å beskue en av verdens absolutt største fotokunstnere denne dagen.

Sally Manns kunst er dyrkelse av skjønnhet, renhet, nærhet og det uutgrunnelige, uforklarte og mystiske. Hennes bilder stenger ute den frustrerende støy av ord og intetsigende – fort – glemte – bilder som skytes mot oss daglig som var vi under konstant artilleriild. Inne i galleriet som viste hennes bilder, svant man hen til en verden av bilder av hud, symboler, natur og så vel hjerteskjærende som doven skjønnhet. En lengsel finnes i disse bilder, en lengsel og en utopi om en verden uten skyld og skam. Fare og vold finnes, men likevel er det en kjærlighet som ligger under, en harmoni som ligger i spenning mellom lys og mørke.

Last time Emmet modeled nude, 1987

Manns bilder av sine barn er vel de mest kjente, og de som en gang skapte furore, da enkelte mennesker liker å se det skitne i sitt indre projisert hos andre, rene. De betar fortsatt, fordi de er så såre, men og så sterke, men denne verden synes ikke å være av denne verden; til tross for at blod og sår eksponeres som den del av barns verden de er på en måte som de voksne ikke lenger kjenner annet enn når de skal plastre sine små kjære sammen. Bardommens rike er nok det vakreste og mest idylliske men og på mange måter det mest voldsomme og grusomme i sin ytterste konsekvens; derfor er det og den fase som er mest interesant i livet, fordi man er tilstede helt og fullt, på godt og ondt. Jeg og mitt følge er henførte av Manns verden som sublimerer det banale.

Shiva At Whistle Creek, 1992

Da hennes landskapsbilder ikke er egnet til å lave furore blant et livstrett publikum var det en særegen opplevelse å se disse klassiske tablåer i stort format. Her er man og hensatt til en tid bortenfor tiden; ikke en bestemt fortid, eller fremtid, bar noe som syne å ha vært i evighet et annet sted enn her og nå.

Untitled, 1998

Mann er håndverker og magiker; de øyeblikk som skildres blir nesten ikonografiske, man husker dem. Når vi våkner opp fra drømmen og går ut igjen til Sergelstorgs skitne og kjedelige realitet, husker vi drømmen, den løfter oss resten av dagen.

AUTONOM har tidligere skrevet om Sally Mann her