AUTONOM

Miniserien Generation Kill forteller historien om USMC First Reconnaissance Battalion under invasjonen i Irak 2003. Serien som er basert på dokumentarisk materiale viser den profesjonelle moderne soldathverdagen, uten action romantikk, moralisme eller patriotiske svermerier.  Det er soldatene og deres daglige kamp som er i fokus, ikke krigen som helhet.   

Serien produsert av HBO tar utgangspunkt i en bok skrevet av Rolling Stone magazine journalisten  Evan Wright som tilbrakte 7 uker sammen med Bravo Company Two helt i spissen av invasjonen Irak. Kompaniet er en del av en eliteavdeling som i hovedsak skal rekognosere i fremskutt posisjon på fiendens territorium, angi mål og fiendtlige bevegelser og troppekonsentrasjoner samt foreta hit and run missions for å destabilisere og overraske fienden.  Det er en historie som er så sannferdig at selv om den førte til reprimander for enkelte av soldatene ( alle karakterene/soldatene i serien er virkelige, også deres navn ) grunnet gjengivelsen av deres oppførsel, så omfavnet de dokumentaren og den senere serien som så sannferdig som overhodet mulig. Boken er nå anbefalt lesning for amerikanske soldater i US. Marines som skal til Irak.

Og krigen vi ser er en krig mot kjedsomhet, tilfeldigheter, dårlig organiserte bakhold, dårlig logistikk, tidvis dårlig ledelse, trivialiteter, mer kjedsomhet og personlige kvaler.  

De soldatene vi følger med laglederen Sergeant Brad ‘Iceman’ Colbert  som forgrunnsfigur, glimrende spilt av Alexander Skarsgård, er ikke idealister, de ser på seg selv som soldater som mer eller mindre tilfeldig har havnet i den situasjonen de er i. De fleste ser frem imot kamphandlinger, spesielt de som er nye/”rookies”, de er videospillgenerasjonen som vil drepe på ordentlig. Likevel er de fleste høyst profesjonelle og godt trent, og har et nivå som ligger langt over den motstanden de møter i kvalitet og effektivitet.  Men deres krig er ikke for en idé eller sitt territorium, det er en krig de utfører som en blanding av risikosport, profesjonell hengivenhet og lagfølelse med sine soldatkamerater. Deres lojalitet ligger hos US. Marines, ikke til et politisk system.

Flere har erfaring fra krigføring i Afghanistan, noe de gir utrykk for var en mer ærlig form for krig, i den forstand at den ikke var mekanisert på samme måte. Spesielt uttrykker laglederen ”Iceman”  dette, gjennom at han er en kriger, en warrior, og at denne krigen til forskjell fra den i Afghanistan  ikke er hans krigerethos verdig.

I det ligger det at de når først og fremst er en lett mekanisert avdeling som kjører rundt i Humvees som våpenplattform og kjemper mot umotiverte og dårlig organiserte soldater, varme og sivile som kommer i deres vei.  Når det blir for hett kaller de inn air strikes/bombeangrep fra helikopter og fly, som ikke gjør forskjelle på sivile og fiende.  ”Iceman” får også kvaler ovenfor sivile som drepes grunnet uklar ledelse og uklare grenser for hvem som skal betraktes som fiende, men han setter ikke sin egen rolle som soldat i tvil.      

Fortellingen viser at det ikke finnes svart-hvitt for soldater i virkelighetens verden, og uavhengig av sak og formål for en krig, er disse unge mennene produkter av et system og en sivilisasjon som tross sin ofte pasifistiske retorikk, hvor krig kalles fredsoperasjoner, er i stadig krig på fremmed territorium. Dette er den mer eller mindre sannferdige historien om noen av de som har utkjempet og ennå kjemper i en av disse krigene. Vi møter ikke store helter, men en hverdag som får drap og grusomheter de slev egentlig ikke råder over til å gli over i en nesten sløv likegyldighet. Troppssjefen, løytnant Nathaniel Fick, er den unge, høyt utdannede idealisten som blir mer og mer desillusjonert ettersom han ikke ser klare mål for krigen, spesielt etter at de har kommet til Bagdad. Han og flere av de andre innser at det ikke finnes noen form for umiddelbare løsninger i et kaotisk Irak, hvilket utvikler desillusjonerthet.

For hvem er fienden egentlig? Etter at Saddam har falt blir det hele veldig uklart, og masseødeleggelsesvåpen er det knapt noen som har tro på i utgangspunktet. Tvert om, de ironiserer over både den venstreliberale, pasifistiske og den republikanske høyreorienterte opinionen.  

Det er en historie som skildres så nøkternt at det i seg selv blir bevegende. Uten at noen av de typiske overdrevne soldatkarikaturene vi tidligere har fått se i amerikanske filmer, med høystemt og pompøs symfonisk musikk forstyrrer.  Drap på sivile, feil, personlige konflikter, alt skildres lavmælt og uten overdramatisering og moralisering. Historien viser og en utvikling hvor de fleste etterhvert berøres og påvirkes av det de opplever, noe man uvegerlig gjør når man opplever død, lidelse og livsfare på kroppen.    En fotballkamp på slutten av filmen blir et talende bilde for at den moderne krigen og krigføringen ikke gir utløp for frustrasjon og aggresjon, men derimot forsterker den hos kombattantene. Det finnes ikke noe forløsning for den moderne soldat, det er ingen dueller, holmgang eller riddergjerning hvor man løftes opp med heltevinger, det er død, venting og mer død.

For soldatene i historien er det foruten kamphandlingen og adrenalinrushet det saker, det å kunne hjelpe sivile som gir mest, det er det nærmeste de kommer en følelse av den rettferdige krigen, men selv det er en illusjon de ser igjennom. Det er dog rørende å se den omsorg Sgt. ”Iceman”Colbert viser ovenfor sin medsoldater gjennom sin profesjonalisme, dyktighet, rettferdighetssans og oppriktige medfølelse for de han har ansvar for og sin nærmeste ledelse. Han representerer slik de beste maskuline egenskaper, og blir det nærmeste filmen kommer en helteskikkelse.  

For her finnes ikke tradisjonelle helter, men gode eller dårlige yrkessoldater, det er ikke det samme som at det ikke finnes helter i den krigen, men de avtegnes ikke tydelige som i førmoderne kriger, eller kriger frem til ’45. Det er interessant å ha i bakhodet at siden 1945 er krigen i seg selv blitt i generell politisk debatt fra høyre til venstre et umoralsk onde, som man forsvarer gjennom at man vil krigen og dette umoralske onde til livs. Når man så iverksetter okkupasjoner og angrepskriger iverksetter det en rekke dilemmaer som forplanter seg helt ned til lagnivå. Det makter man å få frem også i denne serien.   

For de som er interessert i en usentimental fremstilling av hverdagen til den moderne profesjonelle soldat som utkjemper kriger for den materialistiske Vestlige sivilisasjon gir den et uvurderlig innblikk. For de av oss som også er rent militært interessert og som identifiserer oss med soldatenes universelle brorskap, er dette en av de mest ærlige og derfor sterke fremstillingene som finnes.   

Les artiklene av Evan Wright og bakgrunnen for serien, opprinnelig publisert i Rolling Stone magazine 

Virkelighetens Sgt. Kocher en av karakterene i Generation Kill forteller som sine erfaringer i forbindelse med Generation Kill og det å være en del av USMC.